I juvets rike
Parkeringsplassen ved Holden skistadion er et godt utgangspunkt for flere fine turmål.
Parkeringsplassen ligger spesielt godt til rette for en tur i Ruglråen, Holtålens egen lille canyon, for mange også kjent som juvets hage.
Det ligger mye historie nedenfor de bratte bergveggene i Ruglråen, og omtrent hundre meter nord for parkeringsplassen begynner ferden ned til Synnerråen, den øverste, gamle boplassen i Ruglråen.
Spor etter uskreven historie finnes det mye av.
Nå er det snart hundre år siden den siste, bofaste menneskehanda slapp taket her øverst i Ruglråen.
Siden den gang har naturen sakte, men sikkert jobbet med å ta sporene tilbake. Selv om det i dag bare er murene igjen, får man likevel et godt inntrykk av hvordan bostedet kan ha sett ut en gang.
Området er idyllisk, spesielt tidlig på sommeren, og ikke minst på flatene nede ved elva Rugla.
Når sommeren slår inn for fullt så kan stien noen steder være vanskelig å se. Jeg er lommekjent, og tar ikke dette så tungt.
Uansett, veien videre sier seg litt selv – vi skal følge dalen, og da må vi nord- og nedover. Stien dukker garantert opp igjen før eller siden, for enkelte steder er stien det eneste alternativet for menneskeføtter.
I snøsmeltinga buldrer det i hele dalen her nede. Lyden av naturkreftene, og lyden av våren som seirer er majestetisk å høre på.
Fossen i vårløsning er en helt spesiell opplevelse å se på og lytte til hvis man tar turen til utkikkspunktet på toppen av berget.
Dette punktet ligger 400 meter lenger nord i dalen. For å komme dit må du gå en annen rute, f.eks. fra Hollvegen ved FV30.
Her nede i juvet får vi muligheten til å stå like ved.
Det er tøft!
Det buldrer i kroppen når Råfossen hiver seg ned i dalen under føttene, samtidig som spylerenna fra den siste istiden åpenbarer seg. Herfra går det bratt nedover!
“Det er noe helt eget med å stå ved et regnbuefarget fossefall. Buldringa får liksom tiden til å stå litt stille.”
Råfossen er den høyeste fossen i vassdraget Rugla. Med sine 30 meter troner den ganske majestetisk i terrenget her i den trange dalen.
Nedenfor fossen ligger det noen flate, skogvokste gressletter. Her må man krysse elva før man kan komme seg videre nedover juvet.
Det finnes ingen bru her nedenfor Råfossen, men, om man leter finner man flere vadesteder.
Når vårflommen har lagt seg er det ganske beskjedent med strøm i elva, selv om det noen ganger kan være mye vann.
Jeg blir nødt til å putte skoa i sekken. Elvekryssinga går greit både for to- og firbeinte, til tross for at den firbeinte ikke er spesielt glad i vann..
Trygt over på den andre siden av Rugla må skoene på igjen. Stien kommer raskt til syne på gressletta her på andre siden av elva.
En av de beste Instagram-motivene på denne turen er Råfossen. Når du har kommet over elva kan du følge stien helt bort til fossen for å sikre deg et godt minne fra turen.
Nyt øyeblikket, det er noe helt eget med å stå ved et regnbuefarget fossefall. Buldringa man kjenner her får liksom tiden til å stå litt stille.
Stien videre nedover dalen er stort sett tydelig, men, det gjelder likevel å bruke sansene. Det blir noen steiner, noen kneiker, og noen nedfallstrær som må forseres.
Når det lir ut i sommeren vil det også være veldig høy vegetasjon her, kanskje såpass mye at man mister stien enkelte steder. Om man mister tråden kan det være lurt å pendle seg inn igjen i retning mot elva. Stien har en tendens til å dukke opp igjen ganske fort.
Det finnes også alm her nede, noe som er svært sjeldent i disse trakter. Det byr på en aldri så liten oppdagelsesferd å finne den, men den som leter – den kan finne.
Den høye vegetasjonen skyldes den unike frodigheten her nede i juvet. Det blir nesten som å komme til et annet klima, noe som gjenspeiler seg i flere varmekjære planter som man vanligvis ikke finner i så høytliggende strøk.
Her, mellom høye berghamre og bratte lier, finner vi flere tydelig spor etter menneskelig aktivitet.
De høyeste berghamrene er godt over hundre meter høye, og enkelte steder er det ikke plass til stort mer enn selve elva nede i dalbunnen.
Likevel har det vært tre boplasser her nede i juvet, og blant skogvokste lier ser du tydelige tegn på at marka er slått og drevet av menneskehender en gang i tida.
Etter ei lita stund åpner dalen seg, og du vil da skimte en gammel låve på den andre siden av elva. Ved låven finner du ei bru hvor du kan gå tørrskodd over Rugla.
Her ligger Salomeråen.
Stedsnavnet kommer fra Salome, ei dame født i 1759, som flyttet hit til Råen med ektemannen Iver, trolig rundt 1795.
Hva som tvinger folk til å bosette seg på steder som dette er i dag vanskelig å vite helt sikkert, men den beskjedne flata her på Øyen – mellom høye berghamre og bratte lier – ga utvilsomt håp om overlevelse.
Ovenfor de bratte liene her i Ruglråen ble dokumentarromanen om Raaen- slekta skrevet av forfatter Rolf Engan.
Salome, Salomeråens sønner, og Salomeråen farvel er en triologi som skildrer livet til Salome og etterkommerne – en historie der vi også blir kjent med noen av de første personene som emigrerte fra Ålen til Amerika i 1853.
Iver Raaen, barnebarnet til Salome, i gyngestolen til venstre. Pekin, Nord-Dakota – 1895.
Tenk – en gang var det full fart her nede i Ruglråen. I dag er det helt stille..
Bruset fra Rugla er egentlig ikke en lyd – det fargelegger bare stillheten.
Jeg hører fuglekvitter, og jeg hører sommervindens forsiktige sus i tretoppene.
Vandringa i juvets rike nærmer seg slutten, nå er det bare bakkene opp på andre siden av elva som står igjen. Gårdsveien, hvis man kan kalle den det. De samme bakkene som Raaen-folket måtte forsere da husene i Salomeråen ble flyttet opp fra juvet i 1873.
Veien opp er tung og bratt. Halvveis oppe i lia blir jeg stående å se ned på Salomeråen. Ut fra toppen av berget letter det ei ørn, og det begynner allerede å bli skygge over det meste av gressletta der nede.
Stien leder meg etter hvert opp til Vondgrovsvegen, like ved stedet der veien krysser under Rørosbanen.
Ikke langt fra veien – helt ute på kanten – akkurat der bakken forsvinner bratt ned i Ruglråen, der står Salomestuggu.
Det er akkurat som om huset står og speider ned på bergveggene..
..de samme bergveggene som frem til 1873 sto og speidet ned på huset.
Takk for turen!
Arve Hitterdal