Fra Bugøynes til Hovmyråsen
Tekst: HeiHoltålen
Foto: Solveig Bollingmo Svardal, Ingvill Erlien Borren, HeiHoltålen
Bugøynes er et lite fiskevær.
Ja, faktisk det eneste fiskeværet du finner i Sør-Varanger i Finnmark.
Hvorfor vi plutselig befant oss her, det er det fremdeles vanskelig å svare helt tydelig på.
Vi ville nok helst bare prøve noe annet. En annen natur.
Sjø, og hav.
Lysten til å bruke fritida ute i naturen, det er kanskje den tingen som knytter oss sterkest sammen.
Muligheten til å kunne lage gode opplevelser ute, og muligheten til jakt og fiske – det er en forutsetning for alle våre avgjørelser.
Vi måtte finne et sted med gode muligheter for friluftsliv, og denne gangen ville vi prøve noe nytt.
Jo lenger nord, desto bedre!
Vi pakket oss ut i Bugøynes i starten av august 2020.
Jeg hadde fått jobb som lærer på Bugøynes oppvekstsenter.
Mattias jobbet allerede i Statnett, og Bugøynes var en god plassering for hans del med tanke på overflytting til Statnett sin avdeling i Finnmark.
Det å bo i Sør-Varanger, det skulle være en testperiode for vår del.
En mulighet til å oppleve noen nye impulser.
Kall det gjerne et lite eventyr.
Vi har vel hele tiden tenkt at det endelige bostedet skulle bli i Holtålen.
Det har kanskje vært naturlig for oss, da jeg er oppvokst i Haltdalen, nabobygda til Ålen der Mattias har trådt alle parene med barnesko.
Men, nå var vi ikke lenger der.
Husker ikke om vi egentlig hadde satt oss noen bestemt tidsperiode for det nye eventyret.
Du vet, livet måles ikke alltid i definerte tidspunkt i bygde-Norge. Planen var å være borte “ei føke”, og at vi skulle hjem igjen “senar en gång”.
I oktober ringer telefonen.
Det er bestemor som sitter i andre enden. Det er spennende å følge opp barnebarnet Solveig som befinner seg i Finnmark, en biltur på over 20 timer hjemmefra.
Denne kvelden blir det snakk om småbruk.
At Solveig og Mattias kommer til å etablere seg et eller annet sted i Holtålen er bestemt, og som for mange andre lokker friheten med enebolig og god plass ganske sterkt. Gjerne et gammelt småbruk.
De har fulgt med ei stund i markedet. Litt for interessen sin del, og litt av nysgjerrighet.
Bestemor forteller om Hovmyråsen, et regulert tomteområde i Aunegrenda.
«Kunne ikke det vært en mulighet da, Solveig?
Jeg tror tomtene er opptil 40 mål.
Det er fire tomter der.»
Ja, vi har sett skiltet ved Aunevegen.
Tomter, 30-40 dekar. Til Salgs. Det har stått der lenge.
Det første jeg sa til bestemor, det var at disse tomtene er da “nii et høl”!
Neida, bestemor påstår at tomtene kan være fine.
«De ligger ikke der skiltet står. Tomtene er lenger oppe i åsen.»
Jeg er ikke overbevist. Langt ifra.
Vi har hørt om flere som undrer seg på om det virkelig finnes noen som vil bygge “nii der».
Ellers, så var alt var bra med bestemor. Med oss også.
Naturopplevelsene står i kø her i Bugøynes. Vi har vært på rypejakt, på havfiske med båten til naboen, og vi har badet i forfriskende, iskaldt sjøvann.
Når man er omringet av natur, og når mørketiden begynner å ta til, da får man god tid til å tenke.
Tomtene som bestemor snakket om virket litt utenkelig for oss rett etter samtalen, men, det er rart med det. Tanken har en tendens til å kverne videre når man får nye impulser.
Høstferien var like om hjørnet, og den uka dro vi hjem til Haltdalen og Ålen.
Vi ble enige om at vi ikke hadde noe å tape på å ta en tur til Aunegrenda og Hovmyråsen også, med det samme vi var hjemme.
Vi hadde blitt nysgjerrig, og uansett så kunne det vært artig å ta en titt.
Det er høst i Aunegrenda.
Du vet, det øyeblikket av året da lyngen er mer rød
enn grønn, og bladene på bjørka ikke helt har
sluppet taket enda.
Det øyeblikket da lufta er på sitt friskeste.
De dagene du ikke helt vet om det er varmt eller kaldt.
Der står vi på en liten høyde av lyng, omgitt av granskog, og noe bjørk.
Vi fant Hovmyråsen, og det lå absolutt ikke der vi trodde.
Omtrent 300 meter fra Aunvegen, i enden av ei glenne i skogen som minner mer og mer om en veitrase, der ble vi stående på den øverste tomta.
Vi ser over til Tverråfjellet. Nedenfor ligger Kvammen, seterdalen langs elva Holda. Dit ser vi ikke, men det er bare noen trær om å gjøre.
Mattias peker mot Liømsbakkan. Der bor det allerede et vennepar av oss. Ikke mer enn en kilometer i luftlinje dit. Og lenger inn i Aunegrenda har et annet vennepar kjøpt et småbruk som de holder på å pusse opp.
Jeg har alltid likt Aunegrenda.
Helt fra den gangen jeg ble kjørt innover til mine første skirenn i lysløypa ved grendahuset.
Jeg var kanskje 8 år første gangen jeg spurte mamma og pappa om jeg ikke kunne få være så snill å få bo oppi her.
Hovmyråsen derimot, har jeg aldri tenkt over.
Ikke før nå.
Det blir nok bare ett år i Bugøynes. Det neste eventyret, det ligger her!
Mattias ringte til kommunen da vi kom tilbake til Bugøynes.
Hovmyråsen var faktisk noe så sjeldent som et kommunalt regulert boligområde – regulert for fire småbrukstomter.
Vi sparket ivei ballen, bare noen uker etter telefonsamtalen fra bestemor.
Selv om ballen sikkert rullet sakte, så rullet den samtidig veldig fort.
Vi var klare, om forholdene i Hovmyråsen låg til rette for det.
Og, om det var mulig å starte prosjektet vårt så fort vi kom flyttende hjem igjen, ja, da hadde vi egentlig bestemt oss.
Det manglet “bare” vei, vann, avløp, strøm og fiber, men om vi ville ha tomta, så skulle kommunen sette i gang med utbygginga.
Sommeren 2021 flyttet vi tilbake til Holtålen. Samtidig flyttet M. Bjørgum maskinstasjon gravemaskiner til Hovmyråsen for å bygge vei, vann og avløp.
Det å kjøpe ei tomt i Hovmyråsen er ikke som å kjøpe ei boligtomt i et vanlig område. Dette er godt, gammeldags nybrottsarbeid.
Eller, det kommer selvsagt an på hvordan man velger å gjøre det.
Vi ville gjøre mye av jobben selv, og høsten 2021 begynte vi å felle skog for å klargjøre den nye tomta vår til bolig, gårdsvei og uteområde.
Det var allerede utført skogrydding av veitraseen inn i feltet, og på et lite område inne på alle de fire tomtene.
Husk, tomtene vi snakker om er mellom 25 og 40 dekar. Det er stort!
Et sånn område byr på mange muligheter, og etter å ha blitt bedre kjent med tomta vår ønsket vi en litt annen plassering av tunet enn det som opprinnelig var tenkt i reguleringsplanen.
Dette løste seg uten problemer, men det ga oss naturligvis noe mer skogsarbeid.
Sammen med slekt og venner brukte vi den første høsten og vinteren i skogen. Det var mye arbeid, men, det gir en helt spesiell følelse å rydde seg en ny hemplass helt fra bunnen av.
Du bygger liksom et nytt hjem, og livet ditt.
Sakte, men sikkert, bit for bit.
Vi giftet oss i Haltdalen kirke 25. september samme år. Selskapet hadde vi i grendahuset i Aunegrenda, bare 2 km. fra tomta i Hovmyråsen.
Tida fra en høst til den neste går fort!
Etterjulsvinteren, våren og første del av sommeren 2022 ble brukt til planlegging av vårt neste hjem.
Det skulle tegnes, det skulle spekuleres, og det var helt utrolig mange ting som “noen” måtte ta en beslutning på.
Det er akkurat her du finner ut at noen er et forferdelig dårlig ord.
Det finnes ikke en noen når man bygger et hus.
Det finnes heller ikke en noen når man er to, og når det som fremstår som mange og viktige avgjørelser ikke kan tas av noen andre enn oss.
Når store deler av hverdagen din omhandler nye, ukjente og spennende momenter, ja, da kunne vi like greit hoppe inn i det for fullt.
I starten av juli, midt i planlegginga av nytt hus, kom lille Helge inn i livet vårt.
Den siste dagen i august startet tomtearbeidet på den første og øverste tomta i Hovmyråsen.
Vår tomt!
Dette føltes som et kjempesteg, og allerede i slutten av september var grunnmuren til huset ferdig støpt.
Vi hadde både et ønske om og motivasjon til å gjøre så mye som mulig selv.
Vi valgte derfor at byggefirmaet bare skulle ferdigstille råbygget, sånn at vi kunne utforske løsninger, teste farger og fullføre drømmehjemmet innvendig på egen hånd.
Det er klart, denne løsningen tar litt ekstra tid. Spesielt når egeninnsatsen skal balanseres opp imot alle andre sider av livet.
Nå var det ikke lenger bare vi to som deltok i dette eventyret.
Lille Helge hadde også en helt spesiell plass der.
Etterjulsvinteren, våren og sommeren gikk, og året 2023 nærmet seg en ny vinter, og ei ny jul. Denne høsten var det 3 år siden vi flyttet til Bugøynes for å prøve noe nytt.
Finnmark var en opplevelse, absolutt, men en ting som jeg tenkte på da, og som vi begge to ofte har tenkt på i ettertid, det er at alt vi har rundt oss her i Hovmyråsen er bedre.
Fjellvannene, vinteren, snøen, naturen, og fjella. Alt er så tilgjengelig.
Alt passer oss to så veldig, veldig bra!
Og nå visste vi at det var dette som skulle bli hjemme.
Denne jula, den skulle vi feire i Hovmyråsen. Noe annet var faktisk ikke aktuelt.
Mandag 18. desember flyttet vi inn.
Jeg, Mattias, lille Helge – og en lillebror på tur.
Den første jula i nytt og eget hus!
Tida har gått fort.
Nå er det snart høst igjen. Den fjerde høsten etter Bugøynes.
Det er utrolig å tenke på hvor mye som har skjedd siden vi to pakket bilen og kjørte oppover til Finnmark.
Nå har vi blitt fire.
Vi har kjøpt ei småbrukstomt. Vi har ryddet skog, giftet oss, og vi har bygd et hus. I Hovmyråsen, i Aunegrenda.
Vi skulle på et lite eventyr. Ei føke i det lille fiskeværet Bugøynes. Derfra utviklet det seg fra høst til høst, nesten som om vi ikke hadde kontroll.
Eller, kanskje det var akkurat det vi hadde?
Solveig, Mattias, Helge og Marius. Hovmyråsen, høsten 2024. Heme!