"21 dager på Gudrun-plattformen i Nordsjøen er over!"
Endelig, etter ei uke ekstra på jobb, parkerer jeg hjemme på gårdsplassen!
Det er onsdag kveld. Det er 8. september, og de siste dagene har jeg trippet etter å komme hjem!
Egentlig skulle jeg vært hjemme igjen 1. september, men på grunn av revisjonsstans på jobb ble jeg spurt om å stå i jobb ei uke ekstra.
Til daglig jobber jeg som elektriker. Jeg stortrives i den jobben, men nå i det siste har dagene gått litt sakte.
Instagramfeeden min fylles opp med mer og mer bilder fra høstens store høydepunkt.
En dag på villreinjakt
Tekst: Rigmor Rønning, HeiHoltålen
Foto: Rigmor Rønning
Yr.no melder nordavind flere dager i strekk.
De siste årene har det vært mye synnavèr om høsten, og de få gangene været har snudd på nord har det blitt stor pågang av jegere på nordsida.
Reinen følger været, og når det blir nordavær tripper den over den gylne grensa for min del!
Sist gang jeg felte rein var for tre år siden.
Den gangen var det storbukk. I år har jeg kalvekort i lomma.
Det er torsdag morgen, og jeg har fått time til ny vaksinedose. Denne er klokka 10.20, så avreisen inn mot Forollhogna nasjonalpark blir senere enn det både hode og mage er naturlig innstilt på den første jaktdagen.
Jeg pakker ned litt ekstra mat, og planlegger for ei overnatting på en av de mange åpne fjellbuene i Budalsområdet.
Jeg parkerer bilen ved Hiåvollan kvart på ett.
Normalt hadde jeg stått her klokka 6 om morgenen.
Til tross for sen avgang har jeg en utrolig ro i kroppen. Jeg stresser ikke. Jeg titter opp mot fjellene og lurer på hvor reinen har tenk å komme i dag.
Det er ganske stri nordavind, så det burde absolutt finnes rein på nordsiden av området. Spørsmålet er bare om jeg tar de riktige valgene, går den riktige veien, og om jeg finner dem.
Første veivalg blir ved Hiåvollen. Skal jeg gå til Blåurdtjønna, eller til Storhiåsjøen?
Det blir mot sjøen i dag!
Jeg klatrer over gjerdet. Denne stien har jeg gått mange ganger, og jeg har også sett en del rein der før om åra. Men, ikke for det, storbukken ble felt i Blåurdfjella. Dette blir bare sansing..
Det er utrolig varmt til å være nordavær. Mener jeg hørte noe om tropisk storm på radioen. Kanskje har den inntatt Budalsfjella denne dagen?
Det blir teknisk pause etter 20 minutter. Der ryker både jakke og caps. Idet jeg pakker ned jakken kommer et jegerpar nedover stien. De har allerede vært inne ved sjøen, og oppe i Blåurdfjella, men de har ikke sett et eneste dyr.
Nå har de tenkt å prøve seg “i milla daløm”.
Vi blir stående å snakke noen minutter. Han er utflytta haltdaling som har emigrert til Singsås.
I samtalen kommer vi innpå min bestefar, og det viser seg at han har vært slakter på gården der jegeren vokste opp i Haltdalen.
Moro! Jeg visste vel egentlig ikke at “bæss” hadde vært slakter.
Det er det som er så fint med jakt og friluftsliv. Terskelen for å slå av en prat med de du møter er lav.
De ønsker meg lykke til, før de trasker ned igjen mot bilen.
Mattisbua, ved Mattistjønna.
Jeg fortsetter innover fjella, og begynner å tenke på hvor jeg skal ta overnattinga i natt.
Mattisbua er ei trivelig lita bu, like ved Mattistjønna. Der har jeg hatt kvil og tørking av klær en regntung jaktdag før også.
Det ligger ei bu på vestsiden av Storhiåsjøen også, og ei som heter Reinbu som ligger oppe i Blåurdfjella. Jeg har overnattet i begge tidligere.
Jeg får ta ei ny vurdering på hvor jeg tar inn for natta senere. Man vet jo aldri hvor det bærer når man er på reinsjakt. Det er det dyra og været som avgjør.
Reinbu, ved Blåurdfjella.
Stien deler seg, igjen.
Jeg blir nødt til å komme meg opp i høyden for å få oversikt, så jeg tar til venstre mot Vardbekktjønna.
Litt oppe i lia ser jeg nok en jeger på tur fremover. Han har oppdaget meg og stirrer oppover før han etter hvert går videre.
Jeg mistenker at han ikke har sett noe rein han heller. Klokka har passert to, og sulten begynner å melde seg.
Jeg gleder meg til å nyte innholdet i mateska, og til en kaffekopp. Jeg blir stående å stirre etter en plass jeg kan slå meg ned. En plass med god utsikt.
Ifølge kartet er det over en kilometer opp til Vardbekktjønna. Der vil jeg få god oversikt. Jeg ser oppover stien mot tjønna, og forsøker å la fornuften vinne over matlysta.
Plutselig ser jeg noe som rører seg i krysninga mellom fjell og skylag. Kan det være..?
Jeg hiver opp kikkerten, og etter et raskt overblikk ser jeg at det kommer rein over høyden.
De kommer i min retning.
Herregud, jeg har dårlig plassering med tanke på vindretningen og dyra..
Det er ingen som er sulten lenger i sånne situasjoner. Instinktet handler raskt, og jeg må bevege meg østover før de får ferten av meg.
På østsiden av meg er det en åpen bekkedal med myrterreng. Jeg er helt sikker på at de kommer til å se meg!
Jeg går hurtig, løper litt, ser oppover mot reinen, og tenker at sjansen ryker.
Plutselig kommer skodda sigende.
Jeg kan krysse dalen uten å bli oppdaget! Det er første gangen i livet jeg har vært oppriktig glad på grunn av skodde.
Tid. Sted. Perfekt!
Jeg løper opp på en liten høyde på den andre siden av dalen. Sekken går rett i bakken. Den blir geværstativ.
Andpusten lader jeg rifla, og begynner å speide fra den lille haugen min.
Hvor ble de av? Skodda er tykk.
Kommer jeg til å se de i kikkerten i det hele tatt? Og kommer de ned den dalen jeg tror?
Mange spørsmål går igjennom hodet på meg.
Der!
Jeg skimter så vidt rein inne i skodda, og de kommer sigende ned dalen jeg har foran meg.
Nå er det bare å finne ei god stilling på sekken, puste minst mulig, og vente.
Skodda letter innimellom, det er håp.
Så ser jeg.. Helt foran i flokken kommer en kalv med spredte dyr bak seg. Jeg er nødt til å zoome ut på kikkerten for å finne den inne i siktet.
Jo, det er en kalv!
Selv om det ikke er noe fart på dyra, så ligger jeg og håper at kalven skal stoppe opp. Det er ikke ofte det kommer enslig kalv i front av flokken, spesielt ikke når man har kalvekort i sekken. Sånn flaks bruker i alle fall ikke jeg å ha.
Skodda letter litt.
Kalven stopper.. ..pang!
Fjellet fanger lyden, og gjør den om til et ekko over vidda.
Kalven stuper rett i myra, jeg ser bare toppen av dyret i siktet.
Resten av flokken stopper opp. Jeg ligger rolig med skudd nr. to klart i kammeret, og sikter på kalven.
Den gjør et par spark mot himmelen, så blir det rolig.
Her ligger jeg. Alene, på en liten haug inne i Budalsfjella med verdens største glis.
Hjertet slår tunge, men hurtige slag. Hendene skjelver.
Klokka er 14.38, og et liv har spasert ut på de evige vidder. Jeg er takknemlig.
Takknemlig for livet, for naturens spiskammer, og ikke minst for villreinen.
Jeg er spent når jeg går frem til skuddplassen. Den ligger med beina i været, og har tatt sitt siste åndedrag.
Adrenalinet mitt er så høyt at jeg ikke lenger er sulten. Jeg prøver å spise, men klarer ikke å sitte i ro.
Inne i skodda, 250 meter lenger sør har flokken slått seg ned.
Der ligger de rolig, helt til jeg pakker sekken og går ned to timer senere. Da forsvinner de inn i skodda, like raskt som de tidligere på dagen kom nedover åsryggen.
Jeg er nærmere bilen enn noen av de åpne buene, så det blir ingen overnatting denne gangen.
Klokka er 16.58.
Sekken er tung.
Jeg er på vei tilbake til bilen med verdifull last. Det er merkelig hvor lett det er, selv om lasten er tung.
Veiestasjon neste.
Takk for turen.
Rigmor Rønning