At folk har vært nødt til å «rese ut på ærbe» vekker nok assosiasjoner uansett hvor du kommer fra i Norge. Kanskje tenker du at uttrykket har et litt historisk sus også?

Neida, dette fenomenet hører ikke bare historien til. Det er faktisk en helt vanlig ting å gjøre den dag i dag. Forskjellen er kanskje at de som gjør det i dag gjør det ut fra et eget valg, og ikke bare ut fra et behov.

Utviklinga har jo ikke gjort oss noe mindre mobil.

Verden føles kanskje litt mindre, og reisen ifra et sted til et annet har blitt raskere, kortere og mer oppnåelig for de fleste.

En fordel med dette, det er at du også har mulighet til å velge hvilket liv du vil ha. Det er ikke lenger livet som velger deg.

Et bosted kan være en preferanse. Ikke bare et praktisk svar på et behov.

Martin er oppvokst i Ålen, og av flere ulike grunner velger han fortsatt denne bygda som stedet å komme tilbake til når arbeidsdagen er slutt.

Det litt spesielle er at arbeidsdagen starter en mandag og slutter en fredag – 12 dager senere.

Sjøl så anser e ærbesdagen som slutt når e kjæm inn og kan sjå sofaen heme!

Ifølge Martin så begynner arbeidslaget og kameratgjengen å kjenne på frifølelsen allerede når de sitter på flyplassen.

Når de sitter å venter på avreise hjem.

Men, det er først når han er tilbake i eneboligen i sentrum i Ålen at helga virkelig starter.

Martin jobber som mekaniker i Hæhre entreprenør.

Arbeidsplassen kan være ulike steder rundt om i hele Norge, eller litt mer spesifikt, alle steder der det skal drives en ny tunnel.

Det kan kanskje høres ut som en lang arbeidsvei, men selve kjøreturen til og fra er bare en par timer.

I beste fall kun 25 minutter, de gangene han reiser ut og inn fra Røros lufthavn.

Du bor sentralt når du bor her i Ålen. Jæven, det e lettvint å ha et sånn ærbe når du bor så nærme flyplass!

Pendlerveien Ålen-Røros er det flere fra bygda som benytter. De aller fleste kjører den riktignok daglig, sånn som samboeren Marlin.

Hun jobber som lærer på Røros, og pendlerveien herfra og dit er absolutt overkommelig på daglig basis.

Likevel, for Martin er det en ekstra luksus at avstanden ikke er lengre når det kun er snakk om én til to kjøreturer i måneden.

Og, når e parkere heme e det klart for 16 dåggå med helg. E utrolig glad for at e kan velge å ha den helga her i Ålen!

Den enkle tilgangen til fjellet er noe han setter stor pris på.

I Ålen er store deler av fjellområdene statsallmenning. Det betyr at om du bor her, ja da kan du også drive jakt her.

Det er noe Martin og kameratgjengen ofte gjør om høsten, så lenge forholdene ligger til rette for det.

Fjellet – og den frihetsfølelsen det gir – er også lett tilgjengelig på mange andre måter.

Marlin og Martin har enebolig i et boligfelt i sentrum. De har gangavstand til alt, noe som selvsagt er kjekt når kameratgjengen går ut for å ha det sosialt på helg. De er heller ikke avhengig av bilen om de må på butikken.

Det som er spesielt er at de også kan starte hjemmefra om de skal på fjellet, eller når Martin på en fridag har lyst å ut på ski.

E går bare ut her, og da kan e følge Børsonløypa helt te fjells. Treng itj å sett av en dag om vi ska på fjelltur, liksom. Det e bare å gå ut, det.

Med en arbeidshverdag ute på anlegg får man et veldig tydelig skille mellom arbeid og fritid.

Ifølge Martin er det nesten som å leve to liv.

Det ene på farten med kolleger, nye vennskap og alt det som et arbeidsliv betyr, det andre her hjemme med Marlin og de mulighetene rikelig med fritid i hjembygda gir.

Man reiser sjelden alene når man drar mellom hjembygda og verden på jobb.

Det er ikke uvanlig at flere i bygda har samme turnus og samme utreisedager. Noen jobber til og med i samme bedrift, og noen ganger på samme anlegg eller prosjekt.

Lengst ute i bygda, i det området som i dagligtale omtales som «utme Ea», der finner vi et annet eksempel på kreativ arbeidspendlig.

Ei helg kan jobben vør i Tromsø, og helga etterpå kan det hende du må møte opp i Rakkestad. Med en sånn arbeidskvardag blir du godt kjent i Norge, det e det ingen tvil om!

Magne utdannet seg som sykepleier på 90-tallet.

Den gangen ble ukedagene brukt til studier på Elverum. «Altfor langt hemafrå», i følge han selv.

Men, avstanden Ålen-Elverum e itj akkurat nå jordomseiling, vettu.
E hadde både bil og førarkort. E va vel på Elverum bare to eller tre helga te sammen de tre åra studiet varte.

Magne var ferdig med studiene i 1996. Da hadde han allerede jobbet sommer- og helgeturnus i to år ved St. Olavs DPS-avdeling i Haltdalen, det som skulle bli hans faste arbeidsplass frem til 2001.

En stor del av barne- og ungdomsåra til Magne ble brukt til musikk. Sånn sett var det kanskje ikke noe ekstraordinært da Magne og en kameratgjeng fra «utme Ea» ble enig om å starte ett nytt band i 1995.

Ulike band har vi jo startet før, uten at det har blitt noe altoppslukende tidsfordriv. Men, denne gangen skulle vi satse litt ekstra, og i 1998 ga vi ut den første CD-plata vår.

Den gangen var aktiviteten begrenset til nærområdet, og gjengen var ofte å finne i samfunnshus på Glåmos, i Tydal, Budal og andre steder nedover Gauldalen.

Den store endringa kom etter utgivelsen av CD-plate nummer to i 2000. Plateslippet ledet til opptreden på NRK i beste sendetid, og plutselig hadde store deler av landet sett og hørt bandet fra den lille grenda Ea i Ålen.

Det som normalt var spilling på Glåmos, ble erstattet av spilling i Nordland. Det som før var en times kjøretur til Budal ble plutselig ni timer i bil for å komme seg til Telemark.

Både fredag, lørdag og søndag ble reise- og musikkdager for bandet, noe som ble vanskelig å kombinere med jobben som sykepleier i turnus.

I 2001 valgte Magne å satse på musikken, og helt siden den gang har han lyktes i å gjøre det til heltidsjobb.

Levebrødet og arbeidsplassen er den ene siden av livet. Fritid og bosted er den andre. Selv om Magne kanskje har en noe utradisjonell arbeidsplass, så er hverdagen fortsatt delt opp i arbeidstid og fritid.

Og fritida vil e gjerne bruke her!
Det handle om livsstil. Og for me handle det om fjell, og elg og jakt. Litt om kulturarv, og litt om potet, hesjing og hest. Borte e bra, men heme e best!

Det å kunne ta steget helt ut, og det å kunne leve av musikk eller andre kunstneriske aktiviteter, det er kanskje ingen selvfølge. Uansett, det ligger mye glede i musikk, maling, håndarbeid og andre aktiviteter man kan gjøre alene eller sammen med andre.

Ofte er dette interesser du skaper eller oppdager gjennom barndommen.

Om man skulle oppdage en sånn interesse, da er det utrolig kult at man finner en egen kulturetasje i Ålen!

Kulturetasjen er navnet på den nye arenaen til Holtålen kulturskole.

Her finnes det et fellesrom med selvsynsvegg og ei lita scene, i tillegg til to separate øvingsrom, Litjbekken og Storbekken. Alle rommene er rigget opp med instrumenter og utstyr, og like i nærheten finner du lokalene for håndarbeid, tegning og maling.

Navnet Kulturetasjen kommer av at det meste i kulturskola er samlet på en etasje. Her kan de ulike fagene og elvene møtes på samme dag for å øve, mestre og skape vegg i vegg.

Dette er spesielt kjekt når det øves til konserter, forestillinger eller andre oppsettinger der elevene skal opptre sammen med hverandre, og noen ganger sammen på tvers av ulike linjer.

Elvida startet på kulturskola i høst, og deltar allerede på flere linjer.
Tirsdag er det dans, og onsdag er det sang.

Når vi syng så må vi ha riktig avstand fra mikrofonen, det øve vi mye på! Det ska vør plass te fingran våre mellom.. e tru det va to, eller tre.

Elvida synes både dansing og synging er kjempeartig, men når det blir vinter og helg vil hun bruke fritida ute. Aller helst ute på ski.

Nei, ikke ski! Nedoverski!!

Gjennom vinduene på kulturetasjen, oppe i dalsida på andre siden av elva, skimter vi Ålen Skisenter.

Dit går turen om helgene. Ofte både lørdag og søndag.
Fra toppen, oppe på fjellet, er det 330 høydemeter ned!

I Ålen skisenter finner du flere nedfarter med ulik vanskelighetsgrad, gode forhold for kjøring i løssnø, sambygdinger, hyttefolk og andre besøkende.

I de siste 400 meterne av bakken, rett før du kommer ned igjen til flata, finner du snow-parken.

Den parken har betydd utrolig mye for oss som e interessert i freeski.
I Ålen idrettslag har vi sea starten hadd mellom 10 og 40 medlemmer i freeski-gruppa. Mange tå døm e aktiv og gørgod!

Truls er for tiden leder i freeski-gruppa i Ålen IL, ei gruppe han selv har deltatt i siden den ble starta i 2012.

Den første parken i Ålen skisenter ble bygd i 2010, og helt siden freeski-gruppa ble etablert har utvikling av parken vært et tett samarbeid mellom skisenteret og gruppa.

Freeski-sesongen begynner i august. Da trener utøverne innendørs frem til vintersesongen starter. Når parken åpner for sesongen har de egne treningskvelder der. Som oftest en kveld annenhver uke.

Utøverne deltar i konkurranser rundt omkring på ulike steder, men en gang i året arrangeres også ett av kretsløpene her.

I fjor var det Pipelife Show & Style, og da hadde vi rekord i antall deltakere!

Utgangspunktet for freeski-gruppa er å fremme sportslig glede, skiidrett og aktivitet, men gruppa har utøvere som også presterer på høyt og Norgestopp-nivå.

Så ja, om noen ønsker å satse stort så bygger klubben både grunnlag og mulighet.

Og døm kjøre fremdeles for Ålen Freeski, såklart!

Stuggu er en av samlingsplassene i Ålen.

Når skisenteret er åpent er Stuggu en del av selve hjertet i skisenteret. Dit du drar for mat og drikke, eller for å få varme i kroppen under en dag i bakken.

På kveldstid, og på resten av helgene gjennom året er det en av stedene man drar til når man vil ut å spise, eller ut for å ha det gøy på andre måter.

Stuggu, og skisenteret, er også en plass som har rundt 20 lokale ungdommer og studenter i arbeid gjennom året.

For noen av dem er dette det første møtet med arbeidslivet.

De fleste jobber her i flere år. Noen fortsetter ved siden av høyskolestudier, og noen velger å fortsette i tillegg til sin daglige jobb.

Joana og Jovita er to av ungdommene.

De er tvillingsøstre, bor i Ålen, og studerer på Røros.

Der går de helse- og oppvekstfag, og planen er å bli et eller annet innenfor eldreomsorg.

Begge jobber de av og til på sykehjemmet i Ålen, noe som er veldig interessant med tanke på utdanninga.

Likevel, på helg går turen ofte oppi Stuggu for å jobbe på kjøkkenet der.

Vi har jobba her i Stuggu i over to år no, og vi gørtrives!
Det e så artugt arbeidsmiljø her når vi e så mange ungdomma.

I tillegg til skole og jobb så er søstrene aktiv i håndball, noe de har vært siden de var små.

Og det e skikkelig artugt! Vi har så bra håndballmiljø her, og idrett generelt.

Nå spiller de siste året på aldersbestemt lag, men om de ønsker å fortsette med lagidrett senere så er det gode muligheter for det også.

I Ålen finnes det nemlig dame- og herrelag i både fotball og håndball.

Joana drar kanskje til Trondheim for å gå skole. Da kan det bli vanskelig å delta videre på håndball.

Men, ifølge Jovita så blir de helt sikkert med på damelaget etter hvert, så fremt de har tid og mulighet.

Noe av det som gjør håndballmiljøet i Ålen ekstra spesielt, det er at hjemmepublikummet alltid stiller opp!

Det tru vi e litt sjeldent. Uansett om vi spille heme eller borte, så e det som regel mest ålbygga i publikum. Og på hjemmebane e det bestandig mye folk. Det e råtøft!

Hjemmekampene i spilles i Kiempen, hallen i flerbrukshuset Hovet.
Hovet er et hus proppfullt av aktivitet!

I hallen er det aktiviteter hver eneste ettermiddag og kveld, alt fra håndball til frilek.

I Hovet finnes det basseng, rikelig med garderober, badstue og klatrevegg.

Her finner du også kultursalen Rallaren, og det mindre rommet som heter Messa. Det brukes til alt fra ulike møter og selskap, til øvinger og andre ukentlige innslag, som den populære pensjonistkaffe’n hver onsdag.

Her finner du også Nåva treningsstudio som er tilgjengelig fra 06:00 til 22:30 hver dag.

Visste du at Ålen ligger omtrent 70 mil fra Arendal?

Der har Jenny vokst opp.

Hun har også bodd noen år i Oslo, men følte etter hvert på et sterkere og sterkere ønske om å bo mer landlig.

Etter hvert befant hun seg på en liten hybel i Ålen.

Og der møtte jeg Vegard!

Det er mannen som liker å holde på med alt mulig.

Han liker og skru på ting, og han liker å arbeide med skog, tømmer og treverk. Ja, egentlig det aller meste av håndarbeid faller i smak.

Og så er han mannen som utdannet seg til tømrer, men som etter noen år fikk lyst til å prøve noe annet. I dag har han fagbrev som helsefagarbeider og jobb på sykehjemmet i Ålen.

Vegard er egentlig fra Røros, men da han møtte Jenny bodde han på Melhus.

Begge hadde de den samme drømmen.

Et nedlagt småbruk, eller litt ekstra tomt. Skogen tett på, litt mer frihet, og ikke minst nærhet til natur.

Vi drømte jo om ei framtid med unger, og at de skulle få mulighet til å vokse opp sånn. Nært naturen, barnevennlig, trygt og rolig.

Og etter at de i 2021 valgte å kjøpe et hus ved Stensli i Ålen, så har det også blitt sånn!

I 2024 ble de tre.

Eller fem, om man regner med hunden Lyra og katten Snella.

De har passelig stor tomt, skogen og naturen som nærmeste nabo, og en liten låve med snekkerverksted.

Vegard har også funnet plass til å bygge en hjemmelaget metallsmelter. Ei lita utendørs smie.

Der smelter han i hovedsak sølv og kobber, før han former det flytende metallet om til nye ting.

Med familieforøkelsen så er Jenny inne i en hektisk mammaperiode, men når det blir tid til overs liker hun å male, gå korte og lengre turer med hunden, og hun er også veldig glad i å plukke sopp og bær.

Om sommersesongen tillater det så dyrker hun også frem grønnsaker hjemme i hagen.

Begge setter de pris på at vinteren stort sett er veldig stabil her, og at det faktisk er ekte vinter!

Langrennskia blir ofte brukt, og Jenny, som tidligere har vært snowboardinstruktør, digger løssnøkjøring med snowboard. Da passer det jo bra å ha et skisenter så nære boplassen.

Jeg gleder meg til Lilly Alva blir gammel nok til å lære snowboard av mamma. Da skal vi oppi skisenteret. Det blir stas!

Ålen er ei levende bygd med mange og ulike tilbud for barn, ungdom og voksne.

Mange av aktivitetstilbudene er organisert av idrettslag og annen frivillighet, men i sentrum finnes det også flere steder å oppsøke om man bare ønsker å ta med vennegjengen ut en tur.

Meltems, Kaffekråa og Stuggu er tre spisesteder med litt ulik åpningstid, men som til sammen gir deg muligheter for god mat og drikke alle dagene gjennom uka. De har også ulike arrangementer gjennom året, noe som kan være et godt og sosialt tilskudd i hverdagen.

Biblioteket er en annen arena for hverdagslivet. Det har faste åpningstider enkelte dager i uka, men både lokalene og bøkene er tilgjengelig alle dager fra 8 til 22 om du skaffer deg meråpent-kort.

Med det kortet kan du besøke biblioteket når det passer deg selv.

Det er kjekt! Enten om det er for å finne ei helt spesiell bok, eller om du er student og bare vil ha et rolig og koselig sted å studere fra.

På biblioteket er det flere arrangement gjennom året, både lanseringer, ulike foredrag og aktiviteter for barn og unge.

Naturen som omgir bygda, det vakre fjellandskapet og de utallige turmulighetene som finnes der er noe som opptar mange av innbyggerne.

Gleden med å ha dette som en naturlig del av hverdagen blir de som kommer fra bygda presentert for allerede i barndommen.

Ofte blir dette en glede som man verdsetter gjennom hele livet.

David har passert sitt åttende tiår, og fremdeles bidrar naturområdene rundt bygda til å skape det han kaller kvardagslykken!

Han er medlem av ei gruppe. Nærmere bestemt ei godt voksen og litt uoffisiell gruppe.

Trugegruppa Dråppåsnør!

Navnet skal ikke skjemme noen, det er jo bare humor.

Alle vet jo hvordan det fungerer når det er vinter og man er aktiv ute.

Og det er nemlig noe av poenget med gruppa. Ikke dråppåsnør, men det å presse seg til å være aktiv og ute.

Det hele begynte litt tilfeldig.

Det var tre, fire gubber som begynte å gå på truger.
David, han ble spurt i forbifarten om han ville være med på tur.

Målet var egentlig bare å gå tur, og å være ute i friskluft og natur.

I dag så er de åtte stykker, og i gruppa er det mange ulike personligheter med forskjellig bakgrunn, og ikke minst – forskjellige utgaver av levd liv.

Nåån har bodd her hele livet. Nåån har bodd borte eller farta på ærbe jorda rundt.

Det er ikke sånn at dette bare er barndomsvenner som har funnet sammen igjen. Dette er innslag av nye vennskap, og av vennskap som har oppstått på ny.

Gruppa har som mål og komme seg ut, og de er veldig opptatt av den flotte naturen som finnes her.

Mye av naturen e ekte, altså sånn som den alltid ha vør. Det sett vi alle stor pris på, og vi e også opptatt av at sånn bør den vør!

Ifølge gruppa har Ålen og de andre bygdene fantastiske områder.

Områdene er lett tilgjengelig, men samtidig er de både enkle og krevende og vandre i. Gruppa velger nødvendigvis ikke minste motstands vei, neida.

Når det planlegges turer er det en del av poenget at det skal være litt krevende. Det handler om å kunne oppleve mestring.

Det e viktig det, at man tørr å prøve. Man har behov for å mestre litt utfordringer, og ikke minst har man behov for den gleden man oppnår når man klare det!

Aktiviteten gir, på samme måte som fjellområdene de vandrer i, store kontraster i natur og terreng.

Når den også bygger vennskap, helse og hverdagspoeng, så gir trugeturene måloppnåelse i bøtter og spann.

Men, hva er det egentlig som gjør at bygda betyr så mye for mange av de som bor her?

Og, hva er det som gjør at også de som flytta ut – og som i stor grad har bygd livet sitt andre steder enn her – ofte kommer tilbake?

Den plassen du har vøksi opp, eller den plassen som du kanskje har best minna ifra, den vil alltid vør sentral. Sånn e det bære!

En annen ting som David trekker frem, det er at ålbyggene har gleden av å leve i et trygt lokalmiljø og et godt lokalsamfunn.

Dette gjenspeiler seg i historier fra både barn og unge, og fra de som er midt i livet.

Ifølge David er dette noe man kjenner på også som godt voksen.

I noen deler av livet er det viktig at det finnes et lokalt helsevesen som du vet kan hjelpe deg når du trenger det.

Her i Ålen blir man ivaretatt, og det føles både godt og trygt.

Og så er det selvsagt en fin plass med helt fantastiske naturområder!

Alt i alt så er det kanskje dette som gjør at bygda er så lett å gjøre til sitt sted i livet. Og til den plassen du skaper de beste relasjonene og de beste minnene på.

E ha ofte kalt det Norges vakraste fjellbygd, og den påstanden står e for enda den dag i dag!